“No civilization can survive the physical destruction of its resource base.”
- Bruce Sterling
I dagens samfunn blir finansiell kapital, penger, mer verdsatt enn naturlig kapital. En forretning som går i pluss i regnskapet er en bra forretning, uansett om ressursbasen minker eller ikke. Så hva er det egentlig naturlig kapital tilfører oss som er verdt å nevne?
Først og fremst er kapital en beholdning av noe (hva som helst) som tilfører mennesker noe av verdi. Det er vanlig å dele kapital inn i fem forskjellige typer kapital: Naturlig, menneskelig, sosial, produsert og finansiell kapital. Til tross for hvordan det kan virke i dagens pengedrevne samfunn er naturlig kapital den viktigste. Den naturlige kapitalen er ikke naturen i seg selv, men hva den kan gi oss. Vi kan dele den naturlige kapitalen inn i forskjellige typer.
Ressurser er basisen for all vår produksjon. Dette inkluderer både fornybare ressurser som trær, korn (jordsmonn), fiskebestander, vilt og vann, og ikke-fornybare ressurser som fossile brennstoff. Linjen mellom fornybar og ikke-fornybar er litt tåkete, i og med at det er hvor fort vi konsumerer ressursene som bestemmer om det er fornybart eller ikke. Olje er strengt tatt fornybart i et meget langt perspektiv.
”Avløp”, i mangel av bedre ord for det engelske ordet ”sink”, er alle deler av naturen som absorberer, nøytraliserer og resirkulerer avfallet vårt. Dette er det i all hovedsak biologien som står for. Vi er helt avhengig av biologisk mangfold for at disse funksjonene skal opprettholdes. Hvor mye som kan tas imot av avfall kommer an på hvor mye natur vi lar være i fred, og om vi tilfører mer eller mindre avfall enn avløpet klarer å prosessere. Kapasiteten til avløpene blir erodert om vi ikke er innenfor grensene for hva som er bærekraftig.
Tjenester som naturen tilfører oss kan for eksempel være klimaregulering. Skog og planter tar opp CO2, vann tar opp CO2 og is som smelter bruker enorme mengder varme uten å øke temperaturen i vannet. I tillegg har vi en mengde andre tjenester naturen tilfører oss. Også i dette tilfellet er mengden avhengig av hvor mye vi lar være i fred og om vi handler bærekraftig. Tjenesten naturen tilfører oss i form av klimaregulering er nå for tiden er tveegget sverd. Is som smelter har en enestående egenskap i at det blir brukt enorme mengder varme for å forandre is ved 0 grader celsius til vann ved 0 grader celsius. Smeltingen av Arktis holder dermed til en stor grad varmen nede, men når isen først er borte vil temperaturen med all sannsynlighet løpe løpsk siden varmen som nå blir tilført kan brukes til å varme opp havet, i stedet for å smelte is. Vann absorberer også mye mer varme fra solstråler enn is og snø. Vann absorberer typisk 80-95 % varmen, mens is og snø absorberer 10-50 %. Mengden CO2 vann kan ta opp er også begrenset, selv om om det øker ved økende temperatur. Havet blir i prosessen også surere og surere. De negative tilbakemeldingene (feedbacks), is som smelter og hav som tar opp CO2 etc., og mye annet fører til at mange er skeptiske til det som blir kallet ”klimahysteriet”.
Mange tenker på miljøvern som noe vi gjør for at naturen skal se pen ut eller noe vi gjør for moralske grunner. De aller færreste tenker på at det er noe vi tjener på eller er totalt avhengig av i det lange løp for å overleve. Tanken at miljøvern og bærekraftig utvikling står i veien for profitt er i realiteten helt absurd. Vi er totalt avhengig av alt det naturen gjør for oss, men allikevel er vi villig til å erodere vekk alle de tjenestene, slik at selskaper skal ha muligheten til å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid. Det absurde oppi det hele er at penger ikke er verdt noe i seg selv. Det er bare et bilde på verdien av alle kapitalene i omløp. I realiteten burde selskaper tape på å erodere bort ressursgrunnlaget sitt, men slik det er nå kan selskaper bare flytte til en ny del av verden og gjenta prosessen. I mellomtiden står de lokale beboerne igjen med mindre naturlig kapital og selskapene har tjent penger på ødeleggelse av ressurser.
At en må være rik for å være grønn, er også en utbredt tanke. Mange mener at for eksempel Afrika ikke har råd til å ta vare på naturen fordi det koster for mye penger. At de har faktisk ikke råd til å ha rent vann, fruktbar jord og sunne skoger. Hvis det er slik, burde rike land investere i utviklingsland for å redde sitt eget skinn. Farten på avskoging i Brasil og Indonesia er for eksempel nok til å oppveie 80 % av det som ble oppnådd gjennom Kyotoprotokollen. I Kongo er over 40 millioner mennesker avhengig av skogen i landet. Allikevel gir regjeringen avskogingsbevilgninger for å få inn penger. 34 milliarder tonn CO2 vil bli sluppet ut om skogene i Kongo blir ødelagt, ekvivalent til Storbritannias totale utslipp fra 1946 til nå.
Kilder:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar